Meninger Dette er et diskusjonsinnlegg. Innlegget uttrykker forfatterens synspunkter.
Det er ikke i London eller på ferie ved Middelhavet du får denne velkomsthilsenen, men på en av de mange restaurantene på Solsiden i Trondheim.
Selv om du tilhører aldersgruppen som aldri fikk engelskundervisning, gjør du deg likevel forståelig nok til å få mat inn, men har du noen spesielle ønsker eller hensyn som må tas, sitter du og tenker på hvordan du skal finne de riktige ordene. Besøket blir anstrengende i stedet for avslappende og hyggelig.
Og jeg som trodde Trondheim var i Norge og at norsk var det naturlige språket. I lille Bodø opplever du de samme, engelsktalende sommelierene og andre som holder lange taler om vin og mat, uten hvilke gjesten tar mer enn en tredjedel og knapt det.
Jeg har akseptert at det stilles strenge krav til flyktningers ferdigheter i norsk før de får mulighet til å komme ut i arbeidslivet. Da er det rart at en hel bransje introduserer engelsk som språk over natten. Er det påkrevd av myndighetene?
For generasjonen etter meg er ikke denne utviklingen noe problem, de er også ganske likegyldige til at norsk språk er på retreat. Men vi har fortsatt ca 80-90 åringer igjen. Vi representerer selvsagt ikke en kjøpergruppe for restaurantbransjen som er verdt å vurdere, men det er mer enn litt trist at vi trenger en ledsager når vi unner oss et måltid og et glass vin vil nyte en restaurant.
Min bestefar var avsky for mye av det som var “ny mote”. Er det bare alderen som får meg til å reagere og at det er den såkalte utviklingen jeg ikke henger med i. Eller kan det være at ting går unødvendig fort på enkelte områder? Kanskje bør introduksjonen av engelsk i restaurantbransjen vente noen år, så løser problemet seg selv.
